I går gjorde jeg meg ferdig med en eksamen i kvalitativ og kvantitativ forskningsmetode, som har hengt over meg helt siden juni (hadde sykemelding og måtte ta den opp igjen nå). Det er skikkelig rart at jeg ikke må lese til den mer, og at jeg endelig kan låne skjønnlitteratur på biblioteket igjen, gjerne slikt som Johan Harstad har skrevet. Hva leser du i sommer?

Jeg har forresten gjort noen korreksjoner på mitt «Day Zero Project«. Jeg oppdaget fort etter å ha lest igjennom listen noen ganger at den ikke var realistisk i det hele tatt, så småjusteringer måtte til. Nå skal jeg ikke justere mer, nå er det alvor. Og uansett, jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere litt på status så langt. Jeg har jo blant annet noen mål som skal fullføres ukesvis og månedvis. Blant annet skal jeg se en film i uken, og det har jeg gjort. I det siste har jeg sett «Moonrise Kingdom» (stilfull, rar og merkelig) og «Monsteruniversitetet» (ikke like bra som eneren, men fin familiefilm). Jeg har i tillegg sett dokumentaren «Happy», som jeg fant på Netflix. Og jeg har samlet ny musikk, som dere forøvrig finner i Spotifylisten min «Ukens nye skatter«.

I forbindelse med Festspillene i Nord-Norge har Fretex bokssalg, 10 kr per bok. Jeg ble mildt sagt glad når jeg fant det ut! Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne 12 bøker som jeg ønsker meg til 10 kr per stk. Men det gjorde jeg. Glad og fornøyd gikk jeg ut der i fra 120 kr fattigere, men 12 bøker rikere. Er ikke det et kupp, så vet ikke jeg.

Jeg fikk ideen om å lage leseliste hos bloggerne Åshild og Egwene. Litt morsomt var det også å oppdage at både jeg og Åshild valgte blomster som motiv ved siden av bøkene våre, men det er bare en digresjon. En annen digresjon er at alle bøkene jeg har på bildet mitt er fra forskjellige forlag. En tredje digresjon er at jeg elsker å lese, men er alt for dårlig til å sette av tid til det.

Uhm, vel. Uansett. Her kommer leselisten min, sommeren året 2012.

1. «Før jeg sovner» av SJ Watson

Hver morgen våkner Christine, en kvinne i 40-årene, ved siden av en fremmed som sier han er mannen hennes. Christine ble funnet naken og forslått på motorveien, uten å vite hva som hadde skjedd. Etter flere år med terapi har hukommelsen ikke kommet tilbake, men hennes nye terapeut velger en ny strategi: Han får henne til å begynne å ta notater og skrive ned de fragmenter hun husker. Selv om hun hver natt glemmer hvem hun, kan hun ved hjelp av notatboken litt etter litt føye nye brikker til puslespillet. Det blir en skremmende avdekking av fortiden, for hvem kan hun egentlig stole på?

2. «Kampen om jerntronen» av George R. R. Martin

I en verden der den kommende vinteren kan strekke seg over tiår, kjemper konger og dronninger, riddere og bastarder om Jerntronen, maktsetet i De syv rikene. I nord våkner en eldgammel ondskap, og i sør har en ny prins blitt unnfanget. Midt mellom dem står Lord Eddard Stark alene. Omringet av løgnere og fiender, må han ta avgjørelser som ikke bare setter familien hans i fare, men hele kongeriket.

3. «Heng ham ikke vent til jeg kommer» av Per Egil Hegge

Et lite komma på feil sted kan få katastrofale følger for den det gjelder. Forskjellen på «Heng ham, ikke vent til jeg kommer» og «Heng ham ikke, vent til jeg kommer» er, i ordets egentligste forstand, livsviktig. Og dette er bare et av mange finurlige eksempler på hvor galt det kan gå med ukorrekt rettskriving.

4. «Den hemmelige kokken» av Mats-Eric Nilsson

I Den hemmelige kokken kan du lese om hvordan vaniljesmak lages av råttent tømmer, at ferskpresset appelsinjuice i virkeligheten er lagret i opptil ett år, og at grønnfargen i pistasjisen lages av spinat.
Det er ikke lett å finne mat som det ikke er jukset med, men Den hemmelige kokken inneholder også en innkjøpsguide, en sesongguide, en oversikt over E-nummere og en oversikt over hvor i Norge du kan kjøpe rene matvarer.

5. «Hånden som først holdt min» av Maggie O’ Farrell

1950-tallet: Lexie Sinclair er nettopp ferdig med universitetsutdannelsen og har store forventninger til fremtiden. Når den sofistikerte bohemen Innes Kent dukker opp, er hun ikke i tvil – hun følger ham til London. I hjertet av Soho skaper hun seg en ny tilværelse sammen med mannen hun elsker. Men plutselig tar livet en brå vending.
Mer enn 50 år senere: Elina og Ted har det vanskelig etter at deres første barn er født. For Elina blir det en stor utfordring å kombinere livet som nybakt mor og kunstner. Og Ted plages av minner fra barndommen – minner som ikke passer inn i det han er blitt fortalt. Etter hvert som Ted begynner å lete etter svar, skal det vise seg at Lexies og Elinas liv er knyttet sammen på en måte ingen av dem kunne drømme om.

6. «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda

Saman er ein mindre aleine er ei stor og medrivande forteljing om fire menneske, Camille, Philibert, Franck og Paulette, som av ulike grunnar kjem til å møtast. Det er ein kjærleiksroman, ein roman om livet, om relasjonar og kokkekunst. Handlinga utspelar seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris.

7. «Alle vet hvem du er» av Joakim Hunnes

Sindre bor på et lite sted i Norge, fanget mellom fjell og fjord. Han sliter med å plassere seg i et sosialt terreng der kjøreferdigheter og nevestyrke gjerne trumfer det skoleflinke og søkende. En slåsskamp på det lokale utestedet starter en voldsspiral Sindre uunngåelig blir en del av. Dratt mellom forventninger fra faren, kjæresten og kompisene blir Sindre trukket mot et mørke han ser komme, men som han ikke finner noen vei utenom.

«Humlefangeren» er skrevet av Janne S. Drangsholt (38), og «Humlefangeren» er hennes første bok. Drangsholt er til vanlig stasjonert i Rogaland, der hun arbeider som litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen¹. «Humlefangeren» er en bok på 273 sider og ble utgitt i 2011 av Tiden Forlag.

Det første jeg la spesielt merke til når jeg skulle begynne å lese boken var omslaget. Det er veldig vakkert og dragende, med et postmoderne og friskt preg. Underlig nok har omslag mye å si for om jeg vil lese eller ikke, det er litt som et førsteinntrykk. Så jeg kan dermed si at boken virket spennende da jeg holdt den i hånden, om jeg skal dømme etter utseende.

«Humlefangeren» handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun kjenner ingen, og forstår lite av både språket og kulturen. En dag mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Og ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki, som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham. Og det er åpenbart mer enn språk og kultur som skaper avstanden mellom dem. Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. «Humlefangeren» er en roman om terror, om det uforståelige, om det magiske, om kjærlighet. Og om å finne seg selv i det fremmede.

Jeg vet at mange norske ungdommer i dag synes Japan er et spennende land. Japan har fått til mye, den japanske kulturen er mystisk og tiltrekkende – og det virker nesten som om japanerne lever i en helt annen verden enn alle oss andre. Mange drømmer om å reise til Tokyo, og oppleve den levende byen vi har hørt så mye om. Nå har aldri jeg vært i Japan selv, men tro meg, det står høyt på ønskelisten. Det var nok forfatteren Haruki Murakami som først fikk meg virkelig interessert i Japan, og selvfølgelig Pokemon, men interessen har ikke sunket etter å ha lest «Humlefangeren». Tvert i mot. Og det er nok det jeg liker aller best med Drangsholts debutroman, de mystiske og gode skildringene av Japans kultur og landskap. Det henger som en rød tråd igjennom hele boken, og holder på interessen.

På den andre siden hendte det mer enn én gang at jeg måtte stoppe opp å tenke «hva er det egentlig jeg leser nå?». Mange japanske navn og steder forvirret meg, og jeg klarte ikke hele tiden å henge med i handlingen. Og selvom boken baserer seg på reelle hendelser ved undergrunnsbanen i Japan, så faller plottet i boken litt igjennom. Jeg savnet litt mer spenningsmomenter rundt det som hendte, for mye var forutsigbart og litt kjedelig til tider. Jeg synes også språket er litt tungt til vi kommer ca. midtveis i boken, da det begynner å løse seg og flyter bedre.

Alt i alt er «Humlefangeren» en bok som jeg tror spesielt mange unge jenter kan kjenne seg igjen i. Og jeg liker ideen om at man kan finne seg selv i det som er fremmed veldig godt. Jeg tenkte ofte at Rakel, hovedpersonen, var så modig. Hun tok så mange sjanser som jeg aldri hadde turt, og det fikk meg til å ønske at jeg kunne bli mer spontan og vågal. For det er mye mer å vinne på det, enn å tape. Tror jeg. Jeg vil anbefale boken til alle som synes Japan er spennende, og som liker historier om vanlige mennesker som opplever ekstraordinære ting. Og jeg tror vi kommer til å få gode leseropplevelser fra Drangsholt i fremtiden.

Boken kan du enten låne på biblioteket, eller kjøpe hos Adlibris. Den vil ta seg godt ut i bokhyllen!

¹ Kilde: Bokelskerinnens intervju med Janne S. Drangsholt

«Tankevirus» er skrevet av psykologen Hanne H. Brorson og ble gitt ut i januar 2012. Det er en liten bok på 59 sider, og er trykket opp i kvadratformat (med andre ord en perfekt gavebok).

På baksiden kan man lese følgende tekst:

Én av følgende tre påstander er riktig:

a) Vakre mennesker har bedre psykisk helse enn andre.

b) Hver dag har 95 prosent av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, angstfylt eller tvangspreget innhold.

c) En tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring.

Hvilken tror du er den riktige?

Vakre mennesker har akkurat like mange psykiske problemer som alle vi andre, og det er ikke sånn at en tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring. Halvparten gjør det. Riktig påstand er altså b). Så hvorfor er ikke 95 prosent av oss pasienter i det psykiske helsevesenet? Forklaringen er enkel: Alle har skrullete tanker, men ikke alle tror på dem.