Arkiv for kategorien Caroline leser

«Humlefangeren» er skrevet av Janne S. Drangsholt (38), og «Humlefangeren» er hennes første bok. Drangsholt er til vanlig stasjonert i Rogaland, der hun arbeider som litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen¹. «Humlefangeren» er en bok på 273 sider og ble utgitt i 2011 av Tiden Forlag.

Det første jeg la spesielt merke til når jeg skulle begynne å lese boken var omslaget. Det er veldig vakkert og dragende, med et postmoderne og friskt preg. Underlig nok har omslag mye å si for om jeg vil lese eller ikke, det er litt som et førsteinntrykk. Så jeg kan dermed si at boken virket spennende da jeg holdt den i hånden, om jeg skal dømme etter utseende.

«Humlefangeren» handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun kjenner ingen, og forstår lite av både språket og kulturen. En dag mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Og ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki, som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham. Og det er åpenbart mer enn språk og kultur som skaper avstanden mellom dem. Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. «Humlefangeren» er en roman om terror, om det uforståelige, om det magiske, om kjærlighet. Og om å finne seg selv i det fremmede.

Jeg vet at mange norske ungdommer i dag synes Japan er et spennende land. Japan har fått til mye, den japanske kulturen er mystisk og tiltrekkende – og det virker nesten som om japanerne lever i en helt annen verden enn alle oss andre. Mange drømmer om å reise til Tokyo, og oppleve den levende byen vi har hørt så mye om. Nå har aldri jeg vært i Japan selv, men tro meg, det står høyt på ønskelisten. Det var nok forfatteren Haruki Murakami som først fikk meg virkelig interessert i Japan, og selvfølgelig Pokemon, men interessen har ikke sunket etter å ha lest «Humlefangeren». Tvert i mot. Og det er nok det jeg liker aller best med Drangsholts debutroman, de mystiske og gode skildringene av Japans kultur og landskap. Det henger som en rød tråd igjennom hele boken, og holder på interessen.

På den andre siden hendte det mer enn én gang at jeg måtte stoppe opp å tenke «hva er det egentlig jeg leser nå?». Mange japanske navn og steder forvirret meg, og jeg klarte ikke hele tiden å henge med i handlingen. Og selvom boken baserer seg på reelle hendelser ved undergrunnsbanen i Japan, så faller plottet i boken litt igjennom. Jeg savnet litt mer spenningsmomenter rundt det som hendte, for mye var forutsigbart og litt kjedelig til tider. Jeg synes også språket er litt tungt til vi kommer ca. midtveis i boken, da det begynner å løse seg og flyter bedre.

Alt i alt er «Humlefangeren» en bok som jeg tror spesielt mange unge jenter kan kjenne seg igjen i. Og jeg liker ideen om at man kan finne seg selv i det som er fremmed veldig godt. Jeg tenkte ofte at Rakel, hovedpersonen, var så modig. Hun tok så mange sjanser som jeg aldri hadde turt, og det fikk meg til å ønske at jeg kunne bli mer spontan og vågal. For det er mye mer å vinne på det, enn å tape. Tror jeg. Jeg vil anbefale boken til alle som synes Japan er spennende, og som liker historier om vanlige mennesker som opplever ekstraordinære ting. Og jeg tror vi kommer til å få gode leseropplevelser fra Drangsholt i fremtiden.

Boken kan du enten låne på biblioteket, eller kjøpe hos Adlibris. Den vil ta seg godt ut i bokhyllen!

¹ Kilde: Bokelskerinnens intervju med Janne S. Drangsholt

«Tankevirus» er skrevet av psykologen Hanne H. Brorson og ble gitt ut i januar 2012. Det er en liten bok på 59 sider, og er trykket opp i kvadratformat (med andre ord en perfekt gavebok).

På baksiden kan man lese følgende tekst:

Én av følgende tre påstander er riktig:

a) Vakre mennesker har bedre psykisk helse enn andre.

b) Hver dag har 95 prosent av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, angstfylt eller tvangspreget innhold.

c) En tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring.

Hvilken tror du er den riktige?

Vakre mennesker har akkurat like mange psykiske problemer som alle vi andre, og det er ikke sånn at en tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring. Halvparten gjør det. Riktig påstand er altså b). Så hvorfor er ikke 95 prosent av oss pasienter i det psykiske helsevesenet? Forklaringen er enkel: Alle har skrullete tanker, men ikke alle tror på dem.

Jeg hadde høye forventninger når jeg satt meg ned med denne boken. Selv har jeg studert en god del emner psykologi på skolen i forhold til barn og ungdom, og jeg synes det er utrolig interessant! Denne boken er slik jeg ser det bygget opp på en enkel, «få-det-inn-med-t-skje» måte. Kanskje litt for enkelt for min del, men jeg tror det er en fordel i forhold til lesere som ikke har kjennskap til psykologi fra før.

Denne boken tar opp alle såkalte tankevirus som angriper oss hver dag, eksempelvis «være-best-viruset» og jantelovvirus. Vi får følge Anna som i løpet av en dag møter alle disse virusene, og viser hvor ødeleggende de kan være. Men vi får også se hvordan vi kan snu tankene våre og tenke mer positivt. På mange måter føler jeg at dette er en såkalt selvhjelpsbok. Og forunderlig nok synes jeg tankegangen funker i praksis, og slikt opplever jeg ikke akkurat ofte i forhold til selvhjelpsbøker. Jeg bruker teknikkene stadig vekk nå. Selvom teknikkene er enkle, og kanskje kan si seg selv, så var det underholdende og nyttig å se dem i sammenheng med Anna og hennes «typiske norske liv».

Jeg anbefaler dere alle å lese denne boken, og kanskje gi den videre til noen som kan trenge den. Det vet jeg i alle fall at jeg skal. Dere kan kjøpe den hos Gyldendal ved å trykke her. God fornøyelse!

Jeg er med i Cappelen Damms Bokbloggerturné og har i den forbindelse vært så heldig å få lese i «Annalisas Dagbok» som er skrevet av Mariangela Cacace. I går skrev bloggeren Regndråpe om boken, og i morgen kan dere lese hva Miichaelse synes.

«Gatene her skremmer meg. Det er så mye veskenapping og ran». Slik begynner denne boken som handler om Annalisa. Hun bor i Napoli, en by i Italia som den dag i dag er kjent for skumle strøk og mafiabander. Eller, det vil si, hun bodde. Dette er nemmelig en sann historie som endte tragisk. Annalisa Durante ble drept i en skuddveksling mellom mafiaallianser i 2004, bare 14 år gammel. Kulen traff henne i bakhodet, og hun døde etter flere dager i koma. Hennes far fant senere dagboken hennes, og den ble gitt ut på italiensk i 2005. Noen år senere kom den norske forfatteren Mariaangela Cacae bort i dagboken i forbindelse med et prosjekt, og hun oversatte deler av den til norsk og supplerte med ting hun skrev selv – slik ble «Annalisas Dagbok» til.

Det er noe med at historier blir mer ekte når man har personer å relatere dem til. Ta for eksempel «Anne Franks Dagbok», på samme måte som Anne Frank setter ord på holocaust setter Annalisa ord på mafiaproblematikken i Italia. Boken er kreativt satt sammen. Nesten hver side er dekorert som en scrapbook, noe som gjør det interessant og mer troverdig i seg selv. Slik sett er det en glimrende ungdomsbok som fanger oppmerksomheten mer enn hva andre bøker kanskje gjør. Annalisa er en ungdom som ungdommer flest – opptatt av venner, kjæreste og andre ungdomsrelaterte ting. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i Annalisas tanker.

Om dette hadde vært fiksjon så tror jeg ikke at jeg ville blitt like fascinert. Derfor synes jeg at det er viktig at alle som leser boken vet hva som har skjedd med Annalisa. Det setter perspektiv på alt, og sier litt om at livet er kort. Bruk det og vær takknemmlig.

Jeg er med i Cappelen Damms Bokbloggturné som dere kan lese mer om på deres hjemmesider. Det er et utrolig flott prosjekt som jeg har fått lov å ta del i mange ganger nå, og jeg anbefaler alle leselystne til å melde seg på! Spesielt om du liker ungdomsbøker. I går var det Sunadokai som blogget om boken, og i morgen er det Skolebibliotekaren.

Dette er boken Himmelfallen, eller Wonderstruck som den orginalt heter. Jeg ble utrolig overrasket når jeg pakket den ut. For det første er den utrolig tykk! Jeg elsker tykke bøker! Også er den fargerik og annerledes på bokomslaget. Men det aller beste er innholdet som består mest av tegninger i sort/hvitt. Historien er delt i to, i tekst og bilder. I teksten følger vi gutten Ben og i bildene møter vi jenta Rose. Begge barna er døve og boken fokuserer mye på hvordan det kan oppleves å være døv. Ben tenker mye på faren sin, som han aldri har kjent, samtidig som Rose er på leting etter en mystisk skuespillerinne som hun scrapbooker om.

Jeg synes det er et helt fantastisk påfunn, denne boken! Jeg blir rørt og bildene sier så utrolig mye mer enn tusen ord! Det er også spennende hvordan boken er lagt til en tid som befant seg for lenge siden, langt bak 2011. Når jeg ser på bildene kan jeg gjerne sitte i flere minutter og titte på detaljene. Man lever seg så utrolig godt inn i bildene, og jeg kan tenke meg følelsen forsterkes som barn.

Jeg elsker såkalte kreative bøker! Det er et samleobjekt for meg, et skattekammer av et vidunderlig univers. Her kan dere se hvilke bøker jeg allerede har og hvilke jeg ønsker meg. Om dere har forslag til bøker som er i samme sjanger så må dere mer enn gjerne rope ut. Først kommer de jeg har allerede, og som jeg anbefaler dere alle.

For å fortelle dere litt om bøkene som her er avbildet kan jeg si at de alle er kreative, annerledes og meget nyttige. Jeg har lærte utrolig mye av dem! Memoboken for eksempel, der lærer jeg hvordan jeg kan huske bedre. I historieboken til Cappelen kan man lese om historien fra så langt tilbake menneskene vet om og frem til i dag med utrolig gode illustrasjoner. I boken «Show Me How» kan du lære alt fra å strikke, komme seg ut av en tvangstrøye, brette et laken og spå i teblader. Mye for en hver smak! Her kommer noen av bøkene jeg ønsker å anskaffe meg i fremtiden.