Arkiv for kategorien Caroline leser

Jeg fikk ideen om å lage leseliste hos bloggerne Åshild og Egwene. Litt morsomt var det også å oppdage at både jeg og Åshild valgte blomster som motiv ved siden av bøkene våre, men det er bare en digresjon. En annen digresjon er at alle bøkene jeg har på bildet mitt er fra forskjellige forlag. En tredje digresjon er at jeg elsker å lese, men er alt for dårlig til å sette av tid til det.

Uhm, vel. Uansett. Her kommer leselisten min, sommeren året 2012.

1. «Før jeg sovner» av SJ Watson

Hver morgen våkner Christine, en kvinne i 40-årene, ved siden av en fremmed som sier han er mannen hennes. Christine ble funnet naken og forslått på motorveien, uten å vite hva som hadde skjedd. Etter flere år med terapi har hukommelsen ikke kommet tilbake, men hennes nye terapeut velger en ny strategi: Han får henne til å begynne å ta notater og skrive ned de fragmenter hun husker. Selv om hun hver natt glemmer hvem hun, kan hun ved hjelp av notatboken litt etter litt føye nye brikker til puslespillet. Det blir en skremmende avdekking av fortiden, for hvem kan hun egentlig stole på?

2. «Kampen om jerntronen» av George R. R. Martin

I en verden der den kommende vinteren kan strekke seg over tiår, kjemper konger og dronninger, riddere og bastarder om Jerntronen, maktsetet i De syv rikene. I nord våkner en eldgammel ondskap, og i sør har en ny prins blitt unnfanget. Midt mellom dem står Lord Eddard Stark alene. Omringet av løgnere og fiender, må han ta avgjørelser som ikke bare setter familien hans i fare, men hele kongeriket.

3. «Heng ham ikke vent til jeg kommer» av Per Egil Hegge

Et lite komma på feil sted kan få katastrofale følger for den det gjelder. Forskjellen på «Heng ham, ikke vent til jeg kommer» og «Heng ham ikke, vent til jeg kommer» er, i ordets egentligste forstand, livsviktig. Og dette er bare et av mange finurlige eksempler på hvor galt det kan gå med ukorrekt rettskriving.

4. «Den hemmelige kokken» av Mats-Eric Nilsson

I Den hemmelige kokken kan du lese om hvordan vaniljesmak lages av råttent tømmer, at ferskpresset appelsinjuice i virkeligheten er lagret i opptil ett år, og at grønnfargen i pistasjisen lages av spinat.
Det er ikke lett å finne mat som det ikke er jukset med, men Den hemmelige kokken inneholder også en innkjøpsguide, en sesongguide, en oversikt over E-nummere og en oversikt over hvor i Norge du kan kjøpe rene matvarer
.

5. «Hånden som først holdt min» av Maggie O’ Farrell

1950-tallet: Lexie Sinclair er nettopp ferdig med universitetsutdannelsen og har store forventninger til fremtiden. Når den sofistikerte bohemen Innes Kent dukker opp, er hun ikke i tvil – hun følger ham til London. I hjertet av Soho skaper hun seg en ny tilværelse sammen med mannen hun elsker. Men plutselig tar livet en brå vending.
Mer enn 50 år senere: Elina og Ted har det vanskelig etter at deres første barn er født. For Elina blir det en stor utfordring å kombinere livet som nybakt mor og kunstner. Og Ted plages av minner fra barndommen – minner som ikke passer inn i det han er blitt fortalt. Etter hvert som Ted begynner å lete etter svar, skal det vise seg at Lexies og Elinas liv er knyttet sammen på en måte ingen av dem kunne drømme om.

6. «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda

Saman er ein mindre aleine er ei stor og medrivande forteljing om fire menneske, Camille, Philibert, Franck og Paulette, som av ulike grunnar kjem til å møtast. Det er ein kjærleiksroman, ein roman om livet, om relasjonar og kokkekunst. Handlinga utspelar seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris.

7. «Alle vet hvem du er» av Joakim Hunnes

Sindre bor på et lite sted i Norge, fanget mellom fjell og fjord. Han sliter med å plassere seg i et sosialt terreng der kjøreferdigheter og nevestyrke gjerne trumfer det skoleflinke og søkende. En slåsskamp på det lokale utestedet starter en voldsspiral Sindre uunngåelig blir en del av. Dratt mellom forventninger fra faren, kjæresten og kompisene blir Sindre trukket mot et mørke han ser komme, men som han ikke finner noen vei utenom.

«Humlefangeren» er skrevet av Janne S. Drangsholt (38), og «Humlefangeren» er hennes første bok. Drangsholt er til vanlig stasjonert i Rogaland, der hun arbeider som litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen¹. «Humlefangeren» er en bok på 273 sider og ble utgitt i 2011 av Tiden Forlag.

Det første jeg la spesielt merke til når jeg skulle begynne å lese boken var omslaget. Det er veldig vakkert og dragende, med et postmoderne og friskt preg. Underlig nok har omslag mye å si for om jeg vil lese eller ikke, det er litt som et førsteinntrykk. Så jeg kan dermed si at boken virket spennende da jeg holdt den i hånden, om jeg skal dømme etter utseende.

«Humlefangeren» handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun kjenner ingen, og forstår lite av både språket og kulturen. En dag mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Og ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki, som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham. Og det er åpenbart mer enn språk og kultur som skaper avstanden mellom dem. Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. «Humlefangeren» er en roman om terror, om det uforståelige, om det magiske, om kjærlighet. Og om å finne seg selv i det fremmede.

Jeg vet at mange norske ungdommer i dag synes Japan er et spennende land. Japan har fått til mye, den japanske kulturen er mystisk og tiltrekkende – og det virker nesten som om japanerne lever i en helt annen verden enn alle oss andre. Mange drømmer om å reise til Tokyo, og oppleve den levende byen vi har hørt så mye om. Nå har aldri jeg vært i Japan selv, men tro meg, det står høyt på ønskelisten. Det var nok forfatteren Haruki Murakami som først fikk meg virkelig interessert i Japan, og selvfølgelig Pokemon, men interessen har ikke sunket etter å ha lest «Humlefangeren». Tvert i mot. Og det er nok det jeg liker aller best med Drangsholts debutroman, de mystiske og gode skildringene av Japans kultur og landskap. Det henger som en rød tråd igjennom hele boken, og holder på interessen.

På den andre siden hendte det mer enn én gang at jeg måtte stoppe opp å tenke «hva er det egentlig jeg leser nå?». Mange japanske navn og steder forvirret meg, og jeg klarte ikke hele tiden å henge med i handlingen. Og selvom boken baserer seg på reelle hendelser ved undergrunnsbanen i Japan, så faller plottet i boken litt igjennom. Jeg savnet litt mer spenningsmomenter rundt det som hendte, for mye var forutsigbart og litt kjedelig til tider. Jeg synes også språket er litt tungt til vi kommer ca. midtveis i boken, da det begynner å løse seg og flyter bedre.

Alt i alt er «Humlefangeren» en bok som jeg tror spesielt mange unge jenter kan kjenne seg igjen i. Og jeg liker ideen om at man kan finne seg selv i det som er fremmed veldig godt. Jeg tenkte ofte at Rakel, hovedpersonen, var så modig. Hun tok så mange sjanser som jeg aldri hadde turt, og det fikk meg til å ønske at jeg kunne bli mer spontan og vågal. For det er mye mer å vinne på det, enn å tape. Tror jeg. Jeg vil anbefale boken til alle som synes Japan er spennende, og som liker historier om vanlige mennesker som opplever ekstraordinære ting. Og jeg tror vi kommer til å få gode leseropplevelser fra Drangsholt i fremtiden.

Boken kan du enten låne på biblioteket, eller kjøpe hos Adlibris. Den vil ta seg godt ut i bokhyllen!

¹ Kilde: Bokelskerinnens intervju med Janne S. Drangsholt

«Tankevirus» er skrevet av psykologen Hanne H. Brorson og ble gitt ut i januar 2012. Det er en liten bok på 59 sider, og er trykket opp i kvadratformat (med andre ord en perfekt gavebok).

På baksiden kan man lese følgende tekst:

Én av følgende tre påstander er riktig:

a) Vakre mennesker har bedre psykisk helse enn andre.

b) Hver dag har 95 prosent av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, angstfylt eller tvangspreget innhold.

c) En tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring.

Hvilken tror du er den riktige?

Vakre mennesker har akkurat like mange psykiske problemer som alle vi andre, og det er ikke sånn at en tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring. Halvparten gjør det. Riktig påstand er altså b). Så hvorfor er ikke 95 prosent av oss pasienter i det psykiske helsevesenet? Forklaringen er enkel: Alle har skrullete tanker, men ikke alle tror på dem.

Jeg hadde høye forventninger når jeg satt meg ned med denne boken. Selv har jeg studert en god del emner psykologi på skolen i forhold til barn og ungdom, og jeg synes det er utrolig interessant! Denne boken er slik jeg ser det bygget opp på en enkel, «få-det-inn-med-t-skje» måte. Kanskje litt for enkelt for min del, men jeg tror det er en fordel i forhold til lesere som ikke har kjennskap til psykologi fra før.

Denne boken tar opp alle såkalte tankevirus som angriper oss hver dag, eksempelvis «være-best-viruset» og jantelovvirus. Vi får følge Anna som i løpet av en dag møter alle disse virusene, og viser hvor ødeleggende de kan være. Men vi får også se hvordan vi kan snu tankene våre og tenke mer positivt. På mange måter føler jeg at dette er en såkalt selvhjelpsbok. Og forunderlig nok synes jeg tankegangen funker i praksis, og slikt opplever jeg ikke akkurat ofte i forhold til selvhjelpsbøker. Jeg bruker teknikkene stadig vekk nå. Selvom teknikkene er enkle, og kanskje kan si seg selv, så var det underholdende og nyttig å se dem i sammenheng med Anna og hennes «typiske norske liv».

Jeg anbefaler dere alle å lese denne boken, og kanskje gi den videre til noen som kan trenge den. Det vet jeg i alle fall at jeg skal. Dere kan kjøpe den hos Gyldendal ved å trykke her. God fornøyelse!

Jeg er med i Cappelen Damms Bokbloggerturné og har i den forbindelse vært så heldig å få lese i «Annalisas Dagbok» som er skrevet av Mariangela Cacace. I går skrev bloggeren Regndråpe om boken, og i morgen kan dere lese hva Miichaelse synes.

«Gatene her skremmer meg. Det er så mye veskenapping og ran». Slik begynner denne boken som handler om Annalisa. Hun bor i Napoli, en by i Italia som den dag i dag er kjent for skumle strøk og mafiabander. Eller, det vil si, hun bodde. Dette er nemmelig en sann historie som endte tragisk. Annalisa Durante ble drept i en skuddveksling mellom mafiaallianser i 2004, bare 14 år gammel. Kulen traff henne i bakhodet, og hun døde etter flere dager i koma. Hennes far fant senere dagboken hennes, og den ble gitt ut på italiensk i 2005. Noen år senere kom den norske forfatteren Mariaangela Cacae bort i dagboken i forbindelse med et prosjekt, og hun oversatte deler av den til norsk og supplerte med ting hun skrev selv – slik ble «Annalisas Dagbok» til.

Det er noe med at historier blir mer ekte når man har personer å relatere dem til. Ta for eksempel «Anne Franks Dagbok», på samme måte som Anne Frank setter ord på holocaust setter Annalisa ord på mafiaproblematikken i Italia. Boken er kreativt satt sammen. Nesten hver side er dekorert som en scrapbook, noe som gjør det interessant og mer troverdig i seg selv. Slik sett er det en glimrende ungdomsbok som fanger oppmerksomheten mer enn hva andre bøker kanskje gjør. Annalisa er en ungdom som ungdommer flest – opptatt av venner, kjæreste og andre ungdomsrelaterte ting. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i Annalisas tanker.

Om dette hadde vært fiksjon så tror jeg ikke at jeg ville blitt like fascinert. Derfor synes jeg at det er viktig at alle som leser boken vet hva som har skjedd med Annalisa. Det setter perspektiv på alt, og sier litt om at livet er kort. Bruk det og vær takknemmlig.

Jeg er med i Cappelen Damms Bokbloggturné som dere kan lese mer om på deres hjemmesider. Det er et utrolig flott prosjekt som jeg har fått lov å ta del i mange ganger nå, og jeg anbefaler alle leselystne til å melde seg på! Spesielt om du liker ungdomsbøker. I går var det Sunadokai som blogget om boken, og i morgen er det Skolebibliotekaren.

Dette er boken Himmelfallen, eller Wonderstruck som den orginalt heter. Jeg ble utrolig overrasket når jeg pakket den ut. For det første er den utrolig tykk! Jeg elsker tykke bøker! Også er den fargerik og annerledes på bokomslaget. Men det aller beste er innholdet som består mest av tegninger i sort/hvitt. Historien er delt i to, i tekst og bilder. I teksten følger vi gutten Ben og i bildene møter vi jenta Rose. Begge barna er døve og boken fokuserer mye på hvordan det kan oppleves å være døv. Ben tenker mye på faren sin, som han aldri har kjent, samtidig som Rose er på leting etter en mystisk skuespillerinne som hun scrapbooker om.

Jeg synes det er et helt fantastisk påfunn, denne boken! Jeg blir rørt og bildene sier så utrolig mye mer enn tusen ord! Det er også spennende hvordan boken er lagt til en tid som befant seg for lenge siden, langt bak 2011. Når jeg ser på bildene kan jeg gjerne sitte i flere minutter og titte på detaljene. Man lever seg så utrolig godt inn i bildene, og jeg kan tenke meg følelsen forsterkes som barn.