Jeg har kommet et steg videre i livet. Det høres helt sikkert merkelig ut, men når jeg bestilte den billetten til Josh Grobans konsert neste uke, da følte jeg at det skjedde utvikling i livet mitt. Caroline, hun kunne beskrives med 3 ord hun. Den tankefulle, jordnære og ikke minst etterpåkloke. But not anymore. Jeg vil faktisk si at jeg opplevde litt av gleden av å være spontan. Og samtidig føler jeg at det finnes et hav av muligheter der ute, om jeg fortsetter på denne stien.

Jeg har alltid ønsket å være spontan, og har beundret mennesker som er det. For eksempel det å bare dra en plass uten at man vet hvor man kommer, bryte rutinene eller gjøre det første som faller deg inn akkurat der og da. Slik har jeg aldri vært. Derfor er det både skummelt å spennende for meg å prøve noe spontant. Jeg gleder meg noe helt villt til den konserten og turen til Oslo/Drammen neste uke. Tenkte å filme den, og kanskje jeg kan dele den filmen med dere. Og kanskje jeg er en anelse spontan på turen også? Hvem vet? Jeg må jo øve meg, for det er langt igjen til at jeg kan kalle meg selv en spontan person. Det tror jeg kanskje aldri jeg blir heller. Men jeg ser at det er meget sunt å øve seg litt. Prøve noe nytt. Noe som man ikke tenker over 5 ganger før man gjør.

PS: Jeg tror jeg må slutte å skrive blogginnlegg så sent på kvelden. Dessuten skal jeg opp kl 06.45 i morgen. Kan bli interessant. Full uke med lange dager på skolen resten av uken og jobb i helgen. Det er litt fint å tenke på at man kan være spontan og litt tøffere enn vanlig i hverdagssituasjonene også…

Bloggen: Ja vel, så du sliter med inspirasjonen. Igjen!?

Caroline: Vel, du kunne jo prøvd å være meg så hadde du kanskje sett at dette ikke er så lett.

Bloggen: Om du vil bytte roller for en dag så er jeg gladelig med på det. Jeg er tross alt bare en blogg. Du er et menneske! Er du klar over hva du kan gjøre?

Caroline: Hva mener du?

Bloggen: Jeg bare sier at du er et menneske, og menneskene sitter nok inne med mer enn de tror. De er bare så opptatt av hva alle andre tenker om dem at de ikke får brukt evnene sine halvparten så godt som de faktisk kan.

Caroline: Jeg skal tenke litt på den.

Dette er mitt bidrag til bloggutfordringen denne uken. Temaet jeg fikk er «Hvorfor». Du kan selv melde deg på neste runde ved å sende en mail med ditt navn, din e-post, din bloggadresse og temaet du vil gi til caroline@icarroi.com. Fristen for påmelding er søndag 21. august kl 20.00.

Det vil jeg alltid undre meg over.

Hvorfor nå?
Hvorfor akkurat da?
Hvorfor smilte hun uten å si noe?
Hvorfor går jeg rundt og rundt i en stor sirkel?
Hvorfor smilte han uten å si noe?
Hvorfor akkurat nå?
Hvorfor da?

Hvorfor nå?
Hvofor akkurat nå?
Hvorfor klarer de ikke si noe?
Hvorfor kan vi ikke bare være den vi er?
Hvorfor karer vi ikke å si noe?
Hvorfor akkurat da?
Hvorfor da?

Hvorfor da?
Hvorfor akkurat da?
Hvorfor gjorde hun det der?
Hvorfor kunne hun ikke gjort det slik?
Hvorfor gjorde han det der?
Hvorfor akkurat nå?
Hvorfor nå?

Det får jeg aldri vite.

Alt forandrer seg. Det er rart hvordan alt blir når man vokser opp. Tiden løper på en måte fra meg, den forsvinner mellom fingrene mine. De stabile og trygge rammene svekkes mer og mer, og er nå difuse. Jeg klarer ikke å gripe tak i dem lenger. Min kjære lillesøster Sandra (som dere ser på bilder over) flytter snart til Russland for 2 måneder, og så til Tyskland. Det er så merkelig. Jeg visste det kom til å skje en dag, at vi måtte gå hver til vårt. Men når det nå skjer er det en litt melankolsk stemning i hjertet mitt kjenner jeg. Jeg vet at hun kommer til å være sammen med mennesker som kommer til å ta vare på henne. Som kommer til å gjøre dette året til hennes beste så langt i de 19 årene hun har levd. Og at Gud vil passe på henne hvor enn hun skulle befinne seg. Men det er alikevel meget rart at hun forsvinner. Kanskje for godt. Jeg er ubeskrivelig glad i henne. Det er vi alle. Og jeg vil henne alt godt. Blir nok en god del Skype og brevskriving på meg fremover.

Dette skoleåret vil gå fort. Det vet jeg. Kommer til å være noe som skjer hele tiden. Både på skolefronten, hjemmefronten og andre fronter. Det kommer til å bli et år fylt med opplevelser. Måtte jeg bare klare å stoppe litt opp å nyte det. Livet mitt. Måtte jeg ha fokus på å være der for mine venner, hjelpe andre og spre glede. Det er der mitt fokus skal være. Hvor jeg er om ett år, det aner jeg virkelig ikke. Kanskje jeg skal påbegynne en mastergrad? Kanskje jeg har fått meg jobb som barnevernpedagog? Kanskje jeg skal ut å reise jorden rundt? Kanskje jeg tar et år med arbeid for en sak jeg brenner for? Eller kanskje jeg ikke er her lenger?

Det eneste jeg vet er at alt forandrer seg.

Kjenner at jeg ikke helt klarer å blogge normalt igjen. Jeg har prøvet å fortrenge alt det vonde som har skjedd med oss alle, men det er vanskelig. I disse dager kommer navnelistene med bilder og setter et ansikt på tragedien, som svir seg inn i hjertet. Jeg kjente litt til to av de omkommende. Den ene er Synne. Jeg har fulgt henne en god stund på Twitter som @champagneblomst. Mange av dere kjenner sikkert til bloggen hennes, pagetwohundred, også? Hun var en helt fantastisk fin jente, og selvom jeg ikke kjente henne personlig setter det dype spor. Den andre er Pamela. Hun var en av mine faste følgere på Twitter, under navnet @PamInago. Hun var alltid så omtenksom, morsom, positiv og sjeldent god mot andre. Hun brydde seg når ingen andre gjorde det. Og hun brydde seg med hjertet. Jeg kjente heller ikke henne personlig, men jeg savner henne på Twitter. Uvirkelig at hun er borte.

Fremtiden har allerede begynt. Og jeg føler meg som et mer takknemmlig menneske. Et mer reflektert menneske. Håper dette samholdet vi har opplevd den siste tiden kan være med oss videre. At det aldri tar slutt. Jeg kommer i alle fall til å ta dette med meg. De skal ikke dø forgjeves. Fremtiden skal brukes godt!

Som følge av de hendelsene som har funnet sted, så har jeg ikke fått skrevet noe mer omm sunnhetsprosjektet mitt. Det vil jeg starte med på nytt på mandag. Jeg har jo et mål som skal fullføres, men i det siste har verken mat, søvn eller trening stått sentralt i mitt liv, dessverre. Jeg arbeider veldig mye, og har lange vakter. Greit å tenke på andre ting inni mellom i grunnen. Jeg har også blitt aktiv på filmbloggen min igjen, og har opprettet en blogg for fine ting jeg samler på som heter Notisblokken. Dere er hjertelig velkommen til å sjekke dem ut.

Hvordan går det med dere oppi alt dette?