«Hånden som først holdt min» av Maggie O’Farrell har vært den boken som har fått oppmerksomhet hos meg i det siste. Maggie O’Farrell er født i Irland i 1972, og hun vokste opp i Wales og Skotland. For sine romaner er hun tildelt flere litterære priser. «Hva skjedde med Esme Lennox?» var den første av hennes bøker som kom på norsk (2007). «Hånden som først holdt min» er også prisbelønt og solgt til en rekke land. «Hånden som først holdt min» er en bok på 336 sider, og ble utgitt i 2012 av Aschehoug forlag.

Boken begynner på 1950-tallet. Lexie Sinclair er nettopp ferdig med universitetsutdannelsen og har store forventninger til fremtiden. Når den sofistikerte bohemen Innes Kent dukker opp, er hun ikke i tvil – hun følger ham til London. I hjertet av Soho skaper hun seg en ny tilværelse sammen med mannen hun elsker. Men plutselig tar livet en brå vending. Mer enn 50 år senere har Elina og Ted det vanskelig etter at deres første barn er født. For Elina blir det en stor utfordring å kombinere livet som nybakt mor og kunstner. Og Ted plages av minner fra barndommen – minner som ikke passer inn i det han er blitt fortalt. Etter hvert som Ted begynner å lete etter svar, skal det vise seg at Lexies og Elinas liv er knyttet sammen på en måte ingen av dem kunne drømme om.

Når jeg leste bakpå boken tenkte jeg at dette var enda en «Saras Nøkkel», en bok jeg ikke likte spesielt godt. En middelmådig bok. Men etterhvert når jeg begynte å lese, så jeg at jeg tok grundig feil. Både fordi blant annet de litterære personlighetene til Lexie og Innes er noe jeg aldri har vært borti før, og fordi språket i boken flyter særdeles godt. Dessuten, noe som er utrolig viktig for meg, er boken er blottet for klisjeer. Jeg satt enkelte ganger med åpen munn og tenkte at dette hadde jeg ikke ventet. I og med at handlingene ikke er storslagende, så fenger språket på en måte jeg aldri har opplevd før. Noe av det bedre språkmessige jeg har lest. Derfor vil jeg anbefale boken på det sterkeste, den får plass i min bokhylle.

Kjøp den hos Aschehoug, eller lån den på biblioteket.

«Humlefangeren» er skrevet av Janne S. Drangsholt (38), og «Humlefangeren» er hennes første bok. Drangsholt er til vanlig stasjonert i Rogaland, der hun arbeider som litteraturforsker. Hun har blant annet forsket på moderne britisk lyrikk og er i dag 1. Amanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og et av hennes spesialfelt er myter i litteraturen¹. «Humlefangeren» er en bok på 273 sider og ble utgitt i 2011 av Tiden Forlag.

Det første jeg la spesielt merke til når jeg skulle begynne å lese boken var omslaget. Det er veldig vakkert og dragende, med et postmoderne og friskt preg. Underlig nok har omslag mye å si for om jeg vil lese eller ikke, det er litt som et førsteinntrykk. Så jeg kan dermed si at boken virket spennende da jeg holdt den i hånden, om jeg skal dømme etter utseende.

«Humlefangeren» handler om norske Rakel som drar til Tokyo for å studere. Hun kjenner ingen, og forstår lite av både språket og kulturen. En dag mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Og ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki, som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham. Og det er åpenbart mer enn språk og kultur som skaper avstanden mellom dem. Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. «Humlefangeren» er en roman om terror, om det uforståelige, om det magiske, om kjærlighet. Og om å finne seg selv i det fremmede.

Jeg vet at mange norske ungdommer i dag synes Japan er et spennende land. Japan har fått til mye, den japanske kulturen er mystisk og tiltrekkende – og det virker nesten som om japanerne lever i en helt annen verden enn alle oss andre. Mange drømmer om å reise til Tokyo, og oppleve den levende byen vi har hørt så mye om. Nå har aldri jeg vært i Japan selv, men tro meg, det står høyt på ønskelisten. Det var nok forfatteren Haruki Murakami som først fikk meg virkelig interessert i Japan, og selvfølgelig Pokemon, men interessen har ikke sunket etter å ha lest «Humlefangeren». Tvert i mot. Og det er nok det jeg liker aller best med Drangsholts debutroman, de mystiske og gode skildringene av Japans kultur og landskap. Det henger som en rød tråd igjennom hele boken, og holder på interessen.

På den andre siden hendte det mer enn én gang at jeg måtte stoppe opp å tenke «hva er det egentlig jeg leser nå?». Mange japanske navn og steder forvirret meg, og jeg klarte ikke hele tiden å henge med i handlingen. Og selvom boken baserer seg på reelle hendelser ved undergrunnsbanen i Japan, så faller plottet i boken litt igjennom. Jeg savnet litt mer spenningsmomenter rundt det som hendte, for mye var forutsigbart og litt kjedelig til tider. Jeg synes også språket er litt tungt til vi kommer ca. midtveis i boken, da det begynner å løse seg og flyter bedre.

Alt i alt er «Humlefangeren» en bok som jeg tror spesielt mange unge jenter kan kjenne seg igjen i. Og jeg liker ideen om at man kan finne seg selv i det som er fremmed veldig godt. Jeg tenkte ofte at Rakel, hovedpersonen, var så modig. Hun tok så mange sjanser som jeg aldri hadde turt, og det fikk meg til å ønske at jeg kunne bli mer spontan og vågal. For det er mye mer å vinne på det, enn å tape. Tror jeg. Jeg vil anbefale boken til alle som synes Japan er spennende, og som liker historier om vanlige mennesker som opplever ekstraordinære ting. Og jeg tror vi kommer til å få gode leseropplevelser fra Drangsholt i fremtiden.

Boken kan du enten låne på biblioteket, eller kjøpe hos Adlibris. Den vil ta seg godt ut i bokhyllen!

¹ Kilde: Bokelskerinnens intervju med Janne S. Drangsholt

Hugo Cabret av Brian Selznick

Jeg blogger for Bokbloggerturnéen, og denne gangen var det boken bak storfilmen Hugo Cabret som skulle tittes på. Jeg skriver «tittes på» helt bevisst, for det er slik at denne boken består av mange, mange tegninger. Fantastiske tegninger. Før meg var det skrevet om boken på bloggen «Flukten fra virkeligheten», og etter meg var det bloggen «Så rart» – ta en titt på hva de har skrevet også.

En bok som det ikke helt går an å forklare! Den må rett og slett oppleves. Hugo Cabret lever bak veggene på jernbanestasjonen i Paris, og ingen må oppdage at han er der. Men hemmelighetene hans blir satt i fare da han blir kjent med en bokelskende jente og en bitter gammel mann på stasjonen.

Med sine 284 sider med originaltegninger, hvor det kombineres elementer fra bildebøker, grafiske romaner og film, bryter Brian Selznick opp den gamle romanformen og skaper en helt ny leseopplevelse.

Tekst fra Cappelen Damm.

 

På lik linje med Brian Selznick sin bok «Himmelfallen» (som jeg har blogget om før) er dette en bok man er glad for at man har i bokhyllen. Boken er rett og slett et unikt kunstverk, og jeg har aldri sett noe lignende av det som Selznick lager. Historien er engasjerende og mystisk, og sammen med bildene er boken en nytelse å lese. Historien sitter også bedre med tanke på at vi mennesker husker det visuelle bedre enn tekst.

Det er bare en ting å si, denne må du ha i bokhyllen din. Rett og slett fordi det ikke finnes maken. Og kjenner du noen barn eller yngre ungdommer så fortjener de å få en unik leseropplevelse.

«Tankevirus» er skrevet av psykologen Hanne H. Brorson og ble gitt ut i januar 2012. Det er en liten bok på 59 sider, og er trykket opp i kvadratformat (med andre ord en perfekt gavebok).

På baksiden kan man lese følgende tekst:

Én av følgende tre påstander er riktig:

a) Vakre mennesker har bedre psykisk helse enn andre.

b) Hver dag har 95 prosent av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, angstfylt eller tvangspreget innhold.

c) En tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring.

Hvilken tror du er den riktige?

Vakre mennesker har akkurat like mange psykiske problemer som alle vi andre, og det er ikke sånn at en tredjedel av befolkningen tror på tankeoverføring. Halvparten gjør det. Riktig påstand er altså b). Så hvorfor er ikke 95 prosent av oss pasienter i det psykiske helsevesenet? Forklaringen er enkel: Alle har skrullete tanker, men ikke alle tror på dem.