«Jeg vet ikke»
«Hvorfor sier du ingenting!?» Hvorfor sitter du bare der? Tror du at du er noe her i verden? Tror du at du noen gang kommer til å bli likt? Jeg kan fortelle deg en ting sikkert, du vil ikke bli likt av noen! Ikke en eneste én! Fordi du er miserabel. Du er en stor taper, og jeg skammer meg over deg. Du går rundt og tror du vet alt i verden. At du er så klok. Du gjør meg kvalm! Skulle ønske jeg aldri hadde fått deg! Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med deg. Du er et beinrangel, stygg og ikke brukbar til noe som helst. Du er som søppel.
Hver eneste kveld ligger jeg og tenker over hva jeg skal gjøre med deg. Det er din skyld at jeg drikker, du vet det? Jeg må drikke for å kunne takle deg. Du skaper så mange problemer. Bare jeg ser deg vet jeg at det er et problem rundt neste hjørne. Hvorfor kan du ikke være normal, slik som alle andre er? Hvorfor kan du ikke hjelpe meg? Hvorfor er du slik som du er!?
«Jeg vet ikke, mamma.»
NB! Denne fortellingen er fiksjon, altså ikke fra virkeligheten min. Men mange andres, dessverre.
i kategorien Caroline skriver.
Oi, dette var trist. Om det er fiksjon eller ikke, det vet jeg ikke, men det var trist. Vakkert skrevet, men trist!
Been there,gotten that speech.
veldig fint skrive. du er dyktig! :)
Jada,man takler det man må.
Det er så fælt at mange faktisk har det nettopp slik du skriver her! Kan ikke forestille meg..