Sårbarheten

søndag, 29. mai, 2011

Lite tilfreds, det var det hun var. Hun gikk igjennom Oslos folkefylte gater og stirret intenst rett fremfor seg. Klokken var fire og de fleste menneskene hun møtte var nok på vei hjem fra arbeid eller skole. På vei hjem til noen, antageligvis. Eller i det minste noe. Hun visste ikke hvor hun var på vei. Synet av seg selv i speilet hadde gjort henne livredd og hun hadde rømt. Skammen tok rett og slett overhånd denne gangen. Hun kunne se det for seg i tankene, speilbildet. Hvordan formene hadde utfylt hele det store speilet. Silje kjente at hun ble kvalm.

Etter å ha gått hvileløst rundt i ring i noen minutter satt hun seg ned på en benk i nærheten. Holdt vesken hardt over magen. Det banket i tinningen og øynene svidde. Forbi henne gikk det en slank, pen jente på rundt 20 år. Hun hadde håret samlet i en stram knute på toppen av hodet og en rød, lang kjole på seg. De små føttene hennes klikket hyppig bortover veien og blikket hennes var våkent. Silje kjente et stikk av misunnelse. Hun ble sint på seg selv for at hun hadde latt kroppen sin forfalle på denne måten, og skulle så indelig ønske hun kunne være den jenta. En gang hadde hun prøvd å få bulimi. Hun var fullt klar over hvor idiotisk det var og i det hele tatt tenke tanken, men hun var desperat. Hun hadde ikke klart det. Bulimien altså. Selvom hun prøvde, tro meg. Nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre mer. Hun var helt tom.

På andre siden av byen satt en jente i rød kjole og gråt.

Dette innlegget ble publisert søndag 29. mai, 2011 kl. 1:48 av Caroline
i kategorien Caroline skriver.

9 kommentarer

Skriv en kommentar